Det er din nordmenneskerett å bli sett og hørt. Følgere må oppdateres og status vedlikeholdes. Bildene skal vise øyeblikket som gjør deg nyhetsverdig. Tenk i 140 tegn, men husk å sette av nok plass til å bli sitert med navn. «Jeg er midtpunktet i min egen virkelighetsforståelse.» Lik!

På de små maskinene vi klamrer oss til finnes det tusenvis av nye historier, meninger og mennesker. Det er noe nytt å lære om verden på hvert gatehjørne hvis vi vil, men de fleste har nok med sine, seg og sitt. Det viktigste er å vise hvem vi er. Vi vil bli forstått og møte kjentfolk.

Jantelov og selvrealiseringsbøker drar oss dramatisk i alle retninger, og vi har ikke tid til å bry oss om verden når det er så mye spennende på TV. Grafer og statistikker får oss til å tenke på tørre lærere og upålitelige politikere. Det er så kjedelig. Vi leter etter helter og idoler, men hverken de eller vi har tid til å bekymre oss for tykkelsen på isen på den nærmeste polen.

 Faller det ikke snø i Norge til jul kan vi bare dra kredittkortet på lille julaften.

Virkelighetsprogrammene har ikke plass til alle som vil bli kjent for noe, så vi tar plass foran tastaturet i stedet. Uansett klokkeslett i vår tidssone er det alltid tid for å tvitre noe som sikkert ikke er blitt sagt av andre før. Strømmen av alle som har noe å si og selge stopper aldri. Bokstaver og bilder kan publiseres med sekunders betenkningstid. Snart er det gårsdagens nyheter, og for å være populær er det viktig å ligge foran. Helst først.

Det er vanskelig å selge mindre forbruk når alle skal bli nye og bedre versjoner av seg selv. Forsidene på avisene og innsidene av hodene våre fylles med lavkarbodietter, mens lavkarbon helst ikke skal snakkes om fordi det vil forringe vår livskvalitet. Fremtiden kunne ha vært her nå, men vi gambler heller med evige ressurser for å beholde det vi kaller velstand.

Vi satser skoger for veier og havområder for drivstoff. Bare i Norge har vi skogsveier og traktorveier som rekker to ganger rundt jorda. Livsgrunnlaget til artene som lever enda lenger nord enn oss er i fare på grunn av utvinning, transport og bruk av olje. Norske selskaper utvinner tjæresand og skifergass med lokalbefolkningens helse som innsats.

Vi tror at mennesker kan heve seg over naturens lover om overforbruk. For det funker jo å bruke mer enn vi har. I hvert fall en god stund. For tiden bruker vi ett og et halvt års ressurser på bare ett år, mens forskere som lager modeller for globale temperaturer, vann og livsgrunnlag blir mer pessimistiske for hvert år som går.

Vi har i-landsgjeld til langt oppover Sunndalsøra. Menneskene styrer jorda inn i en økologisk luksusfelle der det blir mer tørke, regn og vind, og mindre dyrkbar mark, drikkevann og forutsigbart vær. Selv ikke nordmenn kan betale seg ut av det største forbrukslånet av dem alle hvis vi lar rentene og konsekvensene vokse for lenge.

Historiebøkene vil dele oss inn i de som forstod alvoret og valgte å handle, og de som fornektet problemene og gjorde forandringer vanskeligere. Vi gambler med fremtiden til kommende generasjoner. De vil måtte vokse opp med problemene vi ikke løser i dag.

Vi er alle ansvarlige for det norske fotavtrykket.

Denne planeten har nok mat, vann og energi til alle. Hvis vi bare av og til gidder å løfte blikket fra våre egne hverdagsligheter og stille krav til de som produserer det vi har i handleposer og –kurver. Hvis vi kan bry oss mer om politikk og mindre om politikere. Hvis vi stemmer litt oftere ved valg og litt sjeldnere på TV-programmer. Hvis bare folk som nordmenn kunne skjønne at deres liv er av betydning for den store statistikken.

Fremtiden skapes nå, og våre valg og prioriteringer er med på å forme den. Vi bor på denne ene kloden hvor alle er en del av det samme kretsløpet, selv om det bare er noen få som skaper de store utslagene.

Det er på tide å gjøre grønt stort, og da må alle bidra. Når ikke alle gjør det på eget initiativ må vi som velger merker, leverandører og politikere bruke den makta vi har. Vi må kreve å få lov til å leve bærekraftig.  Alternativet er at naturen vi lever i og av blir så ødelagt at det ikke er noen vei tilbake. Da blir det slutt på verden som vi kjenner den, med menneskeskapt ragnarok hverken mayaer eller vikinger kunne spå.

Fire grader temeperaturøkning i forhold til 1980-1999 kan føre til “signifikante utryddelser verden rundt» (signifikant her definert som «mer enn 40%). Fra WWFs Living Planet Report 2012, s 99. 

Ingen kan med viten og vilje gå med på at nesten halvparten av verdens økosystemer blir ødelagt. Ingen kan trekke på skuldrene av at ekstremvær blir den nye normalen. Ingen kan godta at 2050 blir fire grader varmere enn 1999 når konsekvensene kan bli så store. Ingen kan være med på at vi fortsetter å ødelegge jordkloden, når vi har løsningene som gir oss en fornybar, bærekraftig verden om 40 år hvis vi bare starter i dag.

Hva er vitsen med jaget etter følgere og tomler? Om hundre år er vi vekk. Alle tingene eier betyr ikke noe for andre enn oss selv, akkurat nå. Arkeologene og historikerne kommer ikke til å sjekke facebooken din og lete gjennom instagrammene dine om hundre år Det er fotavtrykkene i hjerter og på planeten som varer. Hva vil være igjen etter oss?

Jeg lurer bare på hvorfor nordmenn ikke bryr seg mer om resten av verden. Hvorfor ser vi ikke på mennesker vi ikke kjenner eller skjønner som likeverdige? Hvorfor klarer ikke verden å samarbeide om en fremtid som er bedre for alle?

Hvorfor skjønner ikke folk at vi bare har en planet?