Fred

I går annonserte nobelkomiteen at Nobels Fredspris går til Liu Xiaobo for hans lange og ikkevoldelige kamp for menneskerettigheter i Kina.

Det handler om frihet. Frihet til å mene, tro og uttrykke. Frihet til å kunne være seg selv, så lenge man ikke gjør det på bekostning av andre. Frihet til å si hva man mener er riktig, og til å si ifra når man mener noe er galt. Frihet til å kjempe for andres rett til frihet.

Fred er er drømmeord ingen helt kan skjønne. Fordi man aldri vil kunne ha fred og frihet uten at andre mennesker har de samme rettighetene. Men hvert skritt i riktig retning er en liten seier.

Jeg tror uansett ikke at vi kommer noen vei hvis vi fortsetter å krige. Uansett hvor vanskelig det er å skape fred, vet vi en ting: for at det skal bli fred må man legge ned våpnene. Jeg skal ikke uttale meg om kompliserte strategier og okkupasjoner, for jeg vet ikke nok Men det er når “fredsbevarende styrker” forlater områder man får se hva arbeidet har ført frem til. Det er når første valg avholdes man finnes ut om demokratiet funker. Det er ved første konflikt man ser om den kan løses fredelig.

Det er når man spør skolebarna, bøndene, lastebilsjåførene, småbedrifteierne, forfatterne, professorene, journalistene og gründerne om hvordan de har det at man får et inntrykk av hvordan samfunnet fungerer. Har de frihet? Har de påvirkningskraft? Føler de seg trygge? Kan de gjøre jobben sin?

Hvis man snakker på vegne av en gruppe som er nektet ytringsfrihet og andre rettigheter, hvis man setter spørsmål ved staters behandling av innbyggere, hvis man starter en debatt som kan føre til forandring til det bedre for mange, er man i noen tilfeller i livsfare.

Friheten til å ikke bare si hva man mener, men til å kunne gjøre noe med det, er ikke for alle. I Norge har vi organisasjoner for det meste, og hvis man bare vet hvor man skal lete er det ofte en rettighet å finne. Hvis man uttaler sterke meninger som avviker fra det som er allment akseptert, blir man i verste fall kanskje kastet ut av partiet, mister jobben, blir uvenner med familien eller kommer på forsiden av en avis, men det skal mye til før man settes i fengsel, og vi har ikke dødsstraff. Vi er på fornavn med politikerne, og møter dem og mener om dem på blogger, fb, twitter, i aviser og andre steder.

Vet vi hva det vil si å ikke ha frihet? Har du opplevd å være ufri?

Ytringsfrihet handler om å få lov til å være ærlig. Og det handler om å kunne spørre spørsmål. Det handler om å starte debatter.

Kina har forsøkt å kneble en lærer, forfatter og intellektuell. En som har et behov for å uttrykke seg har fått forbud mot å forelese og publisere. De har fratatt han politiske rettigheter, og dømt han til fengsel i 11 år for “å oppfordre til undergraving av statsmakten”.

Frihet handler om å kunne være ærlig mot seg selv. Det handler om å kunne finne sin egen mening og sine egne mål, selv om det er noe annet enn det foreldrene, vennene, flertallet og staten mener.

For at menneskene skal komme seg fremover må vi tenke nytt. Vi må tørre å forandre etablerte sannheter. Og da må alle ha mulighet til å si hva de mener er den beste måten å organisere hverdagen, arbeidsdagen, skoledagen, samfunnet og verden.

Hvis man knebler de som ønsker å uttale seg, og hvis man tillater at det skjer andre steder i verden, kan man gå glipp av ideen som kan skape fred, eller i hvert fall kan gjøre livet bedre for noen. Hvis man ikke debatterer, kan man ikke bli enige. Hvis man ikke hører på dem som er uenige, kan man aldri endre oppfatning.

Evige sannheter kan vitenskapen og matematikken ta seg av. Menneskene må spørre spørsmål, og finne nye løsninger på gamle problemer. For at et demokrati skal fungere må man ha opposisjon, og man må samarbeide og finne løsninger.

Og mens vi venter på løsningene som skal skape varig fred, trenger vi noe å samle oss om. Vi trenger fredspriser og mennesker som tør å sloss for det de mener er rett. Vi trenger de store og små heltene som gjør hverdagen til ett, ti, hundre eller hundre tusen mennesker bedre. Vi trenger gode eksempler, og å se at det nytter.

At fredsprisen gis til Liu Xiaobo setter verdens søkelys på ytringsfriheten, og gir håp til alle som ikke tør å si sin mening.

Amnesty har en underskriftskampanje hvor de krever at Liu Xiaobo løslates. Jeg har signert, og oppfordrer deg til å gjøre det samme.

Oppdatering søndag: Liu Xia, Xiaobos kone, melder via db.no at hun er satt i husarrest og fratatt mobilen.

Hun skriver også på twitter: Brødre, jeg er tilbake, jeg har fått forbud mot å bevege meg fritt siden den 8. Jeg vet ikke når jeg kan treffe dere, de har ødelagt telefonen min, jeg kan ikke motta telefoner. Jeg har sett Xiaobo og fortalte ham nyheten den 9. på kvelden i fengselet. (Oversettelse fra Dagbladets artikkel)



About Linguna

Naiv, liten pike med store drømmer. Naiv?no er en blanding av tanker, spørsmål og ønske om debatt.
This entry was posted in Ansvar, Mennesket, Naiv, Redd verden, Tanker and tagged . Bookmark the permalink.

4 Responses to Fred

  1. Kari says:

    Dette bare må du sende til f.eks. Aftenposten. :-)

  2. Kristiane says:

    Kjempebra skrevet! Er enig i det du skriver. Ingen har rett til å kneble andre mennesker. Alle mennesker er frie mennesker av natur, det er så frekt å prøve å styre og kontrollere andre! Vi i den frie verden må aldri slutte å kjempe for de som lever under dikaturer og som blir undertrykte.

  3. Pingback: Frihet | Naiv?no

  4. Pingback: For det gamle, og for det nye | Naiv?no

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>