Jeg har lyst til å vite mye. Jeg skulle fryktelig gjerne ha slukt all kunnskap i hele verden, men det finnes ikke nok timer i døgnet. Men jeg er så heldig at jeg befinner meg i en tid som er perfekt for sånne som meg. Jeg vet hvor jeg skal lete etter informasjon på alt fra kjøttkakeoppskrifter til forskning på livets utvikling. Og det skjer noe nytt hele tiden.

Informasjon gjøres tilgjengelig for så mange, på en helt ny måte. Man deler kunnskap, tanker og ideer, som kan føre til ny kunnskap, og nye tanker og ideer. Informasjon man tidligere måtte forske på, lete etter i hyller med bøker, eller vite hvem man skulle spørre om, kan man nå taste inn på skjermen sin og få opp hundrevis av treff på.

Hvis man vet hvor man skal lete, og at man ikke skal tro alt man leser, kan man lære mye om et emne i løpet av en kveld. Selv om min historielærer insisterte på at “internett hemmer, ikke fremmer læring”, fikk jeg mye forståelse og fordypende kunnskap om det vi leste fra skoleboka når jeg gjorde lekser med en pc foran meg. Leksikon med bilder og linker ubegrenset av sideantall i en trykket bok, oppdaterte tall og landegrenser, videoer fra der og da det skjedde, øyenvitneskildringer, avisartikler, referater av hele taler i tillegg til utsnitt og sitater, dokumentarer, analyser av eksperter og synsere… Bokas kapittel om 2. verdenskrig var informerende, men jeg vil påstå at jeg lærte noe av surfingen også.

Ingen pc eller lesebrett kan ta over plassen til bøkene i bokhylla hjemme. Jeg er for glad i å gå på bibliotek mellom hylle på hylle med bøker, eller lete gjennom esker med gamle bøker på loppemarkeder.

Men nettet har fordelen av å være oppdatert. Nyhetene kommer ikke lenger morgenen etter, eller på Dagsrevyen, de er på forsiden av Aftenposten når du velger å klikke deg inn. Du trenger ikke vente på at den nye boka skal bli ledig på biblioteket eller komme inn i bokhandelen, du kan lese den i det øyeblikket den lanseres, og bøker som ikke har blitt trykket på 20 år er tilgjengelig for alle. Hvis du bor langt unna familien og ikke har råd til å reise hjem til venner og familie så ofte, kan dere dele bilder og filmer, oppdateringer, linker, og dere kan snakke sammen på skjermene deres. Et postkort bruker en stund på å komme frem, mens en MMS kommer frem med en gang, og et album delt på nettet sees av flere enn et som står i en hylle.

Og det holder ikke å vite at jeg kan sjekke når jeg kommer hjem. Sitter jeg på cafè med en venninne og har jernteppe på et sitat, tar det meg ett minutt å google det på mobilen. Selv om jeg sitter på t-banen kan jeg se en live pressekonferanse fra London eller debattere religion i skolen. Om vi lurer på hvordan været er i Torshavn kan vi se live video når som helst på døgnet.

Informasjon er opium for folket. Vi vil vite alt, og vi vil vite det nå. Og så har vi en mening om det. Det er ikke bare fakta og nyheter vi leter etter, vi leter etter informasjon om mennesker. Over 2 millioner nordmenn er på facebook ukentlig eller oftere, og uansett hvor mye vi klager over all den uvesentlige støyen blir vi der. “Alle” har sin egen blogg og tvitrer jevnlig. Vi vil oppdatere andre, fortelle dem hva vi tenker og hva vi opplever, og vi leser det de velger å dele.

Men i denne konstante strømmen av informasjon vi leter frem selv og får servert, hva skal vi sortere som viktig og uviktig? Er vi så høye på informasjon at vi ikke ser forskjellen? Og hvor lenge klarer vi å vente før vi sjekker mobil eller pc for å se om det har skjedd “noe”?

Hvor god balanse har du?