“There are times, however, and this is one of them, when even being right feels wrong. What do you say, for instance, about a generation that has been taught that rain is poison and sex is death? If making love might be fatal and if a cool spring breeze on any summer afternoon can turn a crystal blue lake into a puddle of black poison right in front of your eyes, there is not much left except TV and relentless masturbation. It’s a strange world. Some people get rich and others eat shit and die.”
—Gonzo Papers, Vol. 2: Generation of Swine: Tales of Shame and Degradation in the ’80s, 1988

Jeg er heldig. Jeg er født og oppvokst i Norge. Jeg har gått på skole hvor jeg har lært å lese, skrive og regne, og jeg har fått fullføre ti år på grunnskole og fått gå videregående etterpå. Jeg har hatt mulighet til å jobbe gratis for en organisasjon i flere år, og jeg har hatt mulighet til å komme meg inn på arbeidsmarkedet. Jeg har fått legehjelp når jeg har vært syk, jeg fikk NAV-hjelp når finanskrisa permitterte meg, og jeg kan gifte meg med mannen jeg elsker. Jeg har hatt bøker og leker, og mat på bordet. Jeg har vokst opp med begge foreldrene mine under samme tak, og hatt tak over hodet og en seng å sove i.

Jeg har lært hvordan jorda ble skapt, hvor langt unna stjernene er, og har fått lov til å tenke høyt og diskutere det jeg tenker og mener. Jeg skriver dette på min egen data med tilgang på internett, i vår (leide) leilighet, med nyheter fra hele verden foran meg på skjerm nummer to. Jeg kan komme meg fra A til Å med buss, tog, fly, båt, trikk og bane. Mennesket har vært på månen og det sitter mennesker på en romstasjon. Vi har relativitetsteorien, kan forklare tyngdekraften og bruker mikrobølger i hverdagen.

Jeg har vokst opp med angst for atombomber, og kan ikke huske en verden uten krig og sult. Et søk på terror gir sekstisyv millioner syv hundre tusen treff på google. Jeg lever i en verden der mennesker dør for det de mener, for hvor de er født og hvem foreldrene deres var, for det politikere, dommere og prester mener er verdt å dø for, og for andre uforståelige grunner. Jeg lever i en verden der mennesker utnyttes og fratas alle rettigheter, hvor frihet og sikkerhet er mangelvare.

Men vi har overflod av kjedebutikker, kredittkort i lommeboka og salg fra romjul til advent. Idoler, kjendiser og Hvermansen bretter villig ut privatlivene sine på skinnende papir og på glitrende blogger. Reklamene forteller meg hvordan jeg skal leve mitt liv for å bli best, renest, lettest, vakrest og lykkeligst. Underholdningen skal være mest mulig intim, den skal sjokkere og overraske hver gang, alltid større og bedre enn noe vi noen gang før har sett, vi skal le og gråte med menneskene på skjermen, følge livene deres og bry oss om dem. Vi har virkelighets-tv. Blod, sex, latter, kjærlighet, spy og pupper slåss om oppmerksomheten, og det er alltid en klippehenger rett før pausen så du blir sittende å stirre.

Vi lever i en verden som virker mer urettferdig enn noen gang, hvor de ufattelige forskjellene stirrer oss i øynene hver dag, men hvor de aller fleste av oss ikke gjør noe med det. Når nyhetene er ferdig kommer været og sporten, og fjernkontrollen er ikke langt unna hvis vi ønsker brød eller sirkus. Når vi er ferdig med å bli underholdt kan vi skifte skjerm, og prøve å underholde andre. Alle har en mening om alt, og nå trenger man ikke gå på puben eller i syklubb for å dele den. Man trenger ikke utdannelse, dannelse eller anelse for å få andre til å lese det man har skrevet, og ytringsfriheten ser ikke ut til å automatisk gi ytringsansvar.

Hva må man gjøre for å gjøre en forskjell i en verden som er større og mindre enn noen gang? Hvordan finner man sin plass i alle gruppene i alle nettverkene av venner, familie, bekjente, interessante, nysgjerrigperer og synsere? Hvor høyt må man rope for å bli hørt? Hvordan skal man formulere seg for å bli forstått? Hvor fornuftig bør det man har å si være før man søker oppmerksomhet? Hva huskes av det du deler, og hva vil du huskes for?