Når man planlegger et bryllup som ikke er helt tradisjonelt er det mange valg som må forsvares. Man skal tenke på hvem som skal delta på vielsen og få middag, hvem som kommer til kake og champagne, hvor mange som trenger overnatting og skyss. Skal vi i det hele tatt gifte oss i Norge, kanskje vi heller bare skal stikke av og gifte oss på en strand et sted…

Vi har fått mange gode innspill, og det er fint med kritiske spørsmål, for vi har tross alt aldri gjort dette før. Men det jeg synes er mest merkelig er behovet for forklaring på hvorfor vi ikke skal gifte oss i en kirke.

Hvorfor må jeg forsvare det når jeg er ateist?

Jeg vil ikke lyve i kirken. Jeg vil ikke love å elske mannen min foran en gud jeg ikke tror på, og jeg ønsker ikke at Den Norske Kirken skal få noen bestemmelsesrett over vår dag, uansett om det “bare er tre salmer”.

Jeg er kanskje kulturell kristen. Jeg er døpt, og jeg har vært med på mange skolegudstjenester. Jeg har til og med hatt en stor rolle i julespillet, og bibelen har jeg lest en god del i (flott bok). Men jeg konfirmerte meg aldri, og andre bøker har hatt mye større innvirkning på meg og mitt livssyn. Og jeg mener at kirke og religion burde skilles helt fra staten. Man skal få frihet til å tro i sitt eget hjem og hode, men da må man også få frihet fra religion.

Jeg trenger ingen gud i et så fantastisk univers, med naturlover og krefter og materie vi ennå ikke vet noe om. Og moral og samvittighet vil jeg påstå at heller ikke trenger noen gud. Menneskene klarer seg utmerket med sin egen fornuft, og med lover laget i demokratier.

Utvikling, spørsmål, teorier og planer for fremtiden. Respekt og menneskeverd. Likeverd. Kollektiv kunnskap samlet gjennom tusen års tenking. Hvorfor skal vi la oss diktere av fortiden når vi har kommet så langt? Og når vi kan komme så mye lenger…

Så hvorfor skal vårt ekteskap trenge en gud eller en kirke for å funke? Hvorfor skal man blande religion i kjærligheten?

Hvorfor spør ingen oss om hvorfor vi ikke skal gifte oss i en moskè? Hvorfor ikke love å elske hverandre foran Zevs eller Tor og Odin? Skal vi ikke tråkke på glass og bli båret rundt på stoler? Skal det ikke ofres et eneste dyr for fruktbarhet?

Jeg tror at to voksne mennesker må elske hverandre, men at respekten for hverandre er like viktig. Ingen velsignelse vil gjøre arbeidet noe mindre, samarbeidet kan vi bare jobbe med selv. Vi lever bare èn gang, og det livet må vi gjøre det beste ut av. Den personen vi skal dele alle gleder og sorger med, som vi skal ha både gode og onde dager med, må man kunne føle seg trygg med og kunne stole på. Grunnlaget er samarbeid og dialog, ikke et løfte vi må holde for å komme til en himmel.

Selv om bryllupet er den viktigste dagen i livet, er det mange flere dager etterpå. Og det viktigste for oss med bryllupsdagen er at vi har det koselig og at minnene blir gode. Det er starten på resten av vårt liv sammen, og vi trenger ingen tredjepart-gud som forteller oss hva som er rett og galt.

Det er kanskje tradisjon i familien og i Norge for å gifte seg i kirken, men det er ikke et godt nok argument til å overbevise meg.

Dette er mine grunner til at jeg ikke vil gifte meg i kirken. Holder det?