Alt henger sammen, og vi er alle produkter av et stort BANG for lengre siden enn vi kan forestille oss.

Hvis universets historie sammenlignes med et år, begynte alt 1. januar. Melkeveien ble formet i mai, og planetsystemer oppstod i juni, juli og august. Først i midten av september dukket vår sol og vår planet opp. Det første livet oppstod like etter.

På den samme kalenderen ville menneskenes historie fylle de siste sekundene før rakettene ble skutt opp 31. desember. Vi er uendelig små og ubetydelige. Men samtidig er vi ufattelige spesielle, nettopp fordi vi kan forstå vår plass i universet.

Planetene gikk i bane rundt sola lenge før vi skjønte at de gjorde det og hvorfor. Og for å virkelig forstå det må man visst skjønne både en og to lover, og ett og annet prinsipp. Men på grunn av vår kollektive kunnskap, bygget på tanker tenkt over tusenvis av år, har vi nå til og med kunnet regne oss tilbake til det store banget som var starten på alt – kanskje også selve tiden.

Universet går sin gang. Det har gjort det lenge før mennesker kalte sorte hull for sorte hull, og det vil det gjøre lenge etter at menneskene har levd hele sin historie.

Men at vi er  her og nå, det er ganske fantastisk.

Vi sitter her på jorda og titter opp på stjernene som vi har navngitt, som vi forstår mer og mer av, og kan vite at vi ser inn i fortiden. Samtidig ser vi inn i fremtiden, for der ute ligger svarene på alle spørsmålene vi stiller oss. Og når vi lærer noe nytt om universet, dukker gjerne nye spørsmål opp. Vi vet ikke noen ting.

Samtidig vet vi alt. Vi har muligheten til å forstå historien mer enn i øyeblikket. Vi kan lære av de som kom før oss, og vi kan beregne mye av det som vi skje i fremtiden. Vi har navngitt grunnstoffer, planter, dyr, galakser og kvasarer, vi har forsket på naturlover og oppfunnet hjulet, vi har skrevet bøker og oppfunnet internett. Kunnskap, tanker, spørsmål, teorier og en drivkraft for utvikling er vel det som gjør oss så spesielle?

Sannsynligvis finnes det liv andre steder i universet. Vi har jo funnet ut at man ikke en gang trenger vann, bare grunnstoffer i flytende form for å skape liv. Men mens vi venter på at noen tar kontakt eller at vi skal utvikle oss nok til å kunne kontakte dem, kan vi ikke konsentrere oss om det intelligente livet på vår egen planet?