Menneskene begynte å brenne ned skogen for 10 000 år siden. Da begynte vi å tilpasse naturen til oss selv. Etter over 100 000 år som jegere og samlere, temte vi dyrene som hadde best lynne, og gjerne produserte ull og melk, og vi begynte å dyrke jorda og plante det som passet oss best der asken gjorde jorden mer fruktbar. Deretter har vi fortsatt å gjøre som vi vil.

Mennesket har utviklet seg, og har utviklet kompliserte samfunn. Det er svært få av oss som har melket en ku, høstet korn eller skutt en elg, for maten kommer fra matbutikken, ferdig behandlet, oppdelt og tilberedt. Klærne vi bytter ut til stadighet er laget langt borte av mennesker vi aldri har møtt, og dyr vi aldri har sett. Vi trenger ikke vite hvordan vi skal overleve i naturen, vi kan spesialisere oss på stort sett hva vi vil i steden.

Ved å spesialisere oss kan vi selge våre tjenester til andre, og få penger så vi kan kjøpe mat, klær og andre ting vi trenger. Litt av det vi tjener går til samfunnet vi lever i, slik at vi har helsetjenester, veier, politi og skoler. Et menneske i dag kan leve hele livet i en by uten å noen gang produsere eller høste sin egen mat.

Men har vi egentlig utviklet samfunnene noe særlig de siste 1 000 årene? Samfunnene har blitt større, og vi har mye kunnskap og teknologi, men hvor langt i vår utvikling har vi kommet? Med så mye kunnskap, ervervet av generasjoner med mennesker som har bygget på hverandres kunnskap og deretter tenkt selv, har vi laget datamaskiner, romferger, klokker, oljeplatformer og biler. Men vi klarte det fordi noen før oss hadde funnet opp skriftspråk, skruer, tannhjul, bor og hjulet.

Teknologien vi bruker i dag er ganske annerledes enn den menneskene først laget. Datidens teknologi var å lage ild med steiner, nå tenner vi bare en lighter. Historier ble fortalt fra person til person, mens vi i dag kan finne stort sett alt vi leter etter ved et par tastetrykk. Menneskene som først levde i grupper med familien, bor nå i en verden som er mindre enn noen gang.

Historien vi lærer er mer omfattende enn den har vært før, både fordi vi vet mer, og fordi vi har en større verden å ha kunnskap om. Vitenskap har gitt oss en forståelse for hvordan vi i det hele tatt kan utvikle alt vi gjør, og vi vet mer enn noen gang om hvor vi kommer fra. Men vi finner ingen ting i vitenskapen som forteller oss hvor vi skal videre. Vitenskapen gir oss grunnen til liv, men ikke meningen. Vi har flere spørsmål fordi vi har mer å spørre om. Men fortsatt har vi de evige spørsmål; hva er et godt menneske? Hva er frihet? Hva er meningen med livet? Hva er sant? Hva er rett og galt? Hvordan bør vi leve?

Er det mulig å se for seg hvordan livet vil være på jorda om 100 000 år? Det er i hvert fall sannsynligvis like vanskelig som det var for forfedrene våre for 100 000 år siden.